Dagen opprant med strålende sol og deilig vintervær. Og sjokkalde -17 grader. Litt nedtur, men jeg så for meg muligheten til en søndagstur i marka uten kø og sure folk. Jeg fant frem ull under, en kjekk bukse fra Birk som skal brukes til å ha under på sykkeltur som er isolert ekstra foran og en mikrofleecegenser. En Compeed på gnagsåret, litt tape der skiskoene klemmer, lange skistrømper i ull, så skulle jeg være klar for en tur med varme. Over dette kom skibukser og Bergansjakke, stripete ullhals, pannebånd og lue, samt tykke skihansker. Et kjapt lån av et av min manns mange par med sportssolbriller og jeg var klar som et egg. Det skulle forøvrig vise seg at det ikke var det eneste jeg fikk med meg av min manns ting.
Lommebok, sjekk, mobiltelefon, sjekk, nøkler, sjekk, GPS enhet til pulsklokka, sjekk, pulsklokke - eh - fillern. OK - opp med jakka, opp med genser 1 og 2, ned med bukse en, to og tre og på med sender, så alt i reversj. Drikkebelte, sjekk, energibar, sjekk. Nuh var jeg klar. Inn i boden - hente ski og staver + litt smøring. Både blå og grønn i et håp om litt bistand fra Inversjonen, så gikk turen til Vestmarksetra.
Vel oppe var det -13 og altså null inversjon, så det ble smurt med grønt under midten. Ikke for å få servert, som Øystein Sunde synger om i Påsketur, men for å få både feste og gli i kulda. Lite biler, nesten ingen folk og masse smil. Da bestemte jeg meg også for at dette var en fin dag som jeg skulle NYTE. På med smilet, skia og stavene - ja, det var det å ta med seg sin manns ting, da. Jeg hadde plutselig VELDIG lange staver. 160 cm mot normalt 150 cm (som i grunn også er pittelitt langt for meg). Det var bare en ting å gjøre - smile videre og gå i vei.
Turen gikk opp Grønlandsveien til Langåsen, ned via Svarttjern til Mikkelsbånn (liten rast med energibar og kaffe og en koselig prat med et par med en hund ved navn Leo), videre tilbake via Grønland, Langåsen og en super nedfart tilbake. Tilsammen ca 13 km tilbakelagt på 1t50min.
Bakkene opp til Langåsen er seige. Det er 4 km oppover, men uten fiskebeinsmoter. Her er det lett å bli sur i både bein og hode, men jeg smilte, hilste på alle jeg møtte og gikk forbi, kommenterte vær og føre og merket sakte men sikkert at de jeg møtte smilte tilbake og svarte hyggelig. På Mikkelsbånn pratet jeg hyggelig, som nevnt, med de med Leo og smilte og nikket til andre. Og på vei hjem også - jeg sa HEI! til alle jeg møtte - og de smilte og hilste tilbake. Selv de med hund, små unger og høy fart.
For en fantastisk tur og så koselig å se at det faktisk går an med å få tilbake Markakulturen. Det er i grunn bare å begynne med seg selv.
